Høyt over asfalten
Asfaltdikt. På asfalten ‒ liggende, stående, sittende, løpende, hoppende, på skinner. Over den ‒ snurrende, virvlende, imaginært svevende, opp i røyk. Litt under den og et skritt eller noen åretak vekk fra den.
En samling møter. På gata, på butikken, på trikken. Ved kafébordet, på benken, på balkongen. I øyekroken og rett i øynene. Alle har vært et sted og skal til et sted.
Høyt over asfalten formidler og forstørrer en øyeblikksvirkelighet som alle som har et forhold til et bybilde eller et gatebilde og alle som er opptatt av folk rundt seg og hva som kan ligge bak akkurat det du ser kan kjenne seg igjen i.
Mot januar
Jeg stikker bare bort på Joker
roper han
og går ned mot sjøen
Setter seg på
et padlebrett
som ligger i vannkanten
og har hvit skjorte
og kakifargede bukser
og fast blikk
og jevne tak
Stopper ved en landtunge
lar junibølger
skylle over brettet
opp til livet
men ikke opp til blikket
som holder alle månedene
Snur seg halvveis
mot januar
før han padler videre
utover
mot august
og desember
og blir borte
